Hopp til innhold

Hubble Deep Field

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hubble Deep Field – det fjerneste, kjente området i universet

Hubble Deep Field (HDF, norsk Hubbles dype område) er en betegnelse på et lite område i stjernebildet Store bjørn som det er skapt et bilde av på grunnlag av en rekke enestående observasjoner ved hjelp av Hubble-teleskopet. Området er 2,5 bueminutter i diameter, ca. én 24 milliondel av hele himmelen, noe som tilsvarer i vinkelstørrelse en 65 mm tennisball på en avstand av 100 m. Bildet ble satt sammen fra 342 separate eksponeringer tatt med romteleskopets Wide Field and Planetary Camera 2 i løpet av ti påfølgende dager mellom 18. og 28. desember 1995.

Feltet er så lite at bare noen få forgrunnsstjerner i Melkeveien ligger innenfor det – dermed er nesten alle de 3 000 objektene i bildet galakser, hvorav noen er blant de yngste og fjerneste man kjenner til. Ved å avdekke så store mengder med unge galakser har HDF blitt et landemerke i studien av det tidlige universet, og de la grunnlaget for over 800 vitenskapelige artikler innen utgangen av 2008.

Tre år etter at HDF-observasjonene ble utført, ble en region i den sørlige himmelsfæren avbildet på en lignende måte og gitt navnet Hubble Deep Field South. Likhetene mellom de to regionene styrket troen på at universet er ensartet over store skalaer og at jorden befinner seg i et typisk område av det – det såkalte kosmologiske prinsipp. En videre, men grunnere undersøkelse ble også gjort som en del av Great Observatories Origins Deep Survey. I 2004 ble et dypere bilde, kjent som Hubble Ultra Deep Field (HUDF) satt sammen fra totalt elleve dagers observasjoner. HUDF-bildet var på den tiden det mest følsomme astronomisk bildet som noen gang var laget i det synlige rom, helt til Hubble Extreme Deep Field (XDF) ble sluppet i 2012.[1]

Den dramatiske forbedringen i Hubbles bildekapasitet etter at det ble montert forbedret optikk førte til at man fikk svært dype bilder av fjerne galakser.

Et av nøkkelmålene til astronomene som designet Hubble-teleskopet var å bruke den høye optiske oppløsningen til å studere fjerne galakser på et detaljnivå som ikke lot seg gjøre fra bakkenivå. Siden Hubble-teleskopet befinner seg over atmosfæren, unngår teleskopet airglow, og det er derfor mulig å ta mer følsomme bilder i både synlig og ultrafiolett lys enn det som kan oppnås fra bakkebaserte teleskoper. Når gode adaptiv optikk-korreksjoner ved synlige bølgelengder blir mulig, kan 10 meters bakketeleskoper kanskje bli konkurransedyktige. Selv om teleskopets speil ble utsatt for en sfærisk aberrasjon under oppskytningen i 1990, kunne det fremdeles brukes til å ta bilder av fjernere galakser enn hva som tidligere hadde vært mulig. Siden lyset bruker milliarder av år på å nå jorden fra svært gjerne galakser, ser vi dem slik de var milliarder av år siden. Økningen av omfanget av slik forskning på stadig fjernere galakser bidrar til en bedre forståelse av hvordan de utvikler seg.[2]

  1. ^ The Times of India 2012.
  2. ^ Ferguson 1998, s. 84.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Trykt litteratur
Øvrig litteratur

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Autoritetsdata