Håkon I den gode Adalsteinsfostre: Forskjell mellom sideversjoner

Håkon I den gode Konge av Norge
Født		ca. 918 Håkonshella
Død		961 slaget ved Fitjar på Stord
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Norges konge (933–961)
Far		Harald Hårfagre[1]
Mor		Tora Mosterstong
Søsken		21 oppføringer Ålov Årbot Eirik Blodøks Olav Haraldsson Geirstadalf Bjørn Farmann Halvdan Hålegg Guttorm Haraldsson Halfdan Svarte Haraldsson Rørek Haraldsson Halfdan Hvite Haraldsson Frode Haraldsson Gudrød Ljome Gudrød Skirja Ragnvald Rettilbeine Ring Haraldsson Sigfred Haraldsson Sigtrygg Haraldsson Torgils Haraldsson Ulfljotr Haraldsson Dag Haraldsson Ragnar Rykkel Sigurd Haraldsson Rise
Barn		Tora Håkonsdatter
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Seim
Annet navn		Håkon Haraldsson Adalsteinsfostre
Regjeringstid		ca. 933 – ca. 961
Håkon I den gode Adalsteinsfostre på Commons

Håkon I den gode Adalsteinsfostre (norrønt: Hákon Aðalstein, Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri), født ca. 918, død 961 var Norges konge fra ca. 933 til 961.

Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd Håkonsson Ladejarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag.

Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins.

Da Håkon var omtrent 15 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom.

Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde, var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade.^{[trenger referanse]} Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge.^{[trenger referanse]} Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk.^{[trenger referanse]}

Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950–954. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever.^{[trenger referanse]} Dette blir tolket ulikt av historikerne.^{[trenger referanse]} Noen oppfatter det som om han gikk bort fra sin kristne tro, mens andre har ment at han bevarte troen, men valgte å holde den for seg selv. Uansett var det politiske nederlaget stort.^{[trenger referanse]} Andre kilder enn Heimskringla? Oppdiktet?

Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene.^{[trenger referanse]} Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon.^{[trenger referanse]} Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter.^{[trenger referanse]} En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion.^{[trenger referanse]} Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke.^{[trenger referanse]} Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen.^{[trenger referanse]}

Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Øst-Norge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med.

Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjells år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte.

Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond som ligger på Freiøya i Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden, i det som er kjent som slaget på Rastarkalv, og jage dem hjem til Danmark.

I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ved Fitjar ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. Håkon ble rodd i land i Håkonsund, men man klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde.

Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode.

Håkon den gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene.

Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som i sagatekstene kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv.

Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes – bortsett fra en mindre livvakt – måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys.

En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan.

En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen).

• Fridtjov Birkeli (1979). Norge møter kristendommen: Fra Vikingetid til ca. 1050. Oslo: Aschehoug. 
• Fridtjov Birkeli: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge. Verbum forlag, 1995
• Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre. Kolofon forlag, 2008
• Claus Krag (1995). Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Norgeshistorien bd.2). Oslo: Aschehoug. 

• Saga Hákonar góða på norrønt.
• Håkon den godes saga

Håkon den godes saga – originaltekst fra Wikikilden